Nikolai Henriksen

Et rom står tomt , en skolepult står tom.

En trampoline har stilnet og en skjerm har mistet sin bruker.

En sønn, en bror, en kjæreste, et barnebarn, et oldebarn, et søskenbarn, en venn. En kamerat som anerkjente, brydde seg, støttet, hjalp, smilte, og lo.

Et barn som ville ha nærhet og trygghet og som gav deg den tillit du hadde fortjent.

Et barn som lekte og utforsket alle muligheter det ble gitt. Som våget å teste grenser, feile og reise seg igjen. Lot seg inspirere, lærte å strekke seg litt lenger hver gang og alltid yte litt mer.

En ungdom som oste av viljestyrke, livsgnist og pågangsmot. Sosial og omgjengelig med venner og voksne. Et forbilde for mindre barn og som brydde seg når noen trengte det.

En ungdom med yrende tanker om hvordan kunnskap og teknologi skulle bringe han inn i en kommende fremtid.

En ungdom med håp og tanker om hvordan han ville ha en fremtid med familie og barn.

Det var slik en fremtid med rettferdighet skal være.

Rettferdighet, et ord blant mange. Det er så enkelt å skrive og si.

Rettferdighet, når var det tilstede? Mulig du kjempet for mye?

Det bodde all verden i deg! Som ville ut og opp i lyset.

Når alt kjentes håpløst og fortvilet, var det du som holdt fast i livet.

Det hjerte som banket i deg, banket like mye for andre.

Du hadde et smil som viste oss vei, men kunne dessverre ikke alt forandre.

Det fantes bare en av deg. Den sannhet vil aldri bli gjemt.

Vi er så glad i deg, og du vil aldri bli glemt.